Om tilstedeværelse i skolen

Moderne pedagogikk er sterkt preget av konstruktivistisk læringsteori. Ifølge denne er det slik at den som lærer konstruerer sin kunnskap i et samspill med andre lærende, og ved hjelp av de redskaper som brukes i læringen. Så tenker man seg også at læringen er situert og mediert. Disse to fine ordene betyr at den kunnskap og de ferdigheter som den lærende til slutt har gjort til sine, er preget av hvilke omgivelser læringen forgikk i og hvilke redskaper som ble brukt i læringen.

Kan det tenkes at den som har lært å lage mat på et flunkende nytt kjøkken med det siste i digital matlagingsteknologi kan noe annet enn den som har lært å lage den samme maten med steinovn og tradisjonelle redskaper på en gård? Ja, selvfølgelig, det skjønner vi jo, at slik er det. At læringen også er påvirket av om matlagingen ble lært sammen med gamle bakstekjerringer, eller sammen med en nyutdanna næringsmiddelteknolog skjønner vi også.

Men det er vanskeligere å skjønne at det er forskjell på lære matematikk eller samfunnsfag sammen med en klasse og en lærer, enn å stort sett sitte hjemme med lesing og oppgaver? Lærer man ikke like godt på egenhånd hvis man vil, som ved å møte opp på skolen? Jo, det kan vel hende det er like godt for noen, men det er ikke det samme. Fagkunnskapen blir ikke den samme og heller ikke den totale læringa. De faglige og sosiale ferdighetene som læring i skolen sammen med andre gir eleven, kan ikke læres uten at eleven møter opp på skolen.

Så er det likevel slik at eksamen ofte i stor grad er lagt opp slik at den måler kunnskaper og ferdigheter som kan læres ved selvstudium. Likevel er det helt nødvendig at både elever og lærere er tilstede i skolen og sammen skaper det gode læringsfellesskapet. Å lære å lære sammen med andre og med moderne digitale redskaper (og noen gamle) er nødvendig, for i arbeidslivet skal alle fortsette å lære - sammen med andre!